Under Månen Bok 1 Anne Maria
Utdrag fra Under Månen Bok 1 Anne Maria
---
Han tok noen skritt før han tok seg til foten og sank sammen på bakken. Hun satte fra seg Ludvig, og la hendene rundt ankelen hans. Kanskje dette kunne hjelpe litt, bare nok til at de kunne komme seg videre. Lars ble stille, som alltid når hun hjalp ham på denne måten. Hun tørket tårene hans med kanten av skjørtet og kjente det grove stoffet mot fingertuppene.
«Kjære Gud, hjelp meg.»
---
De gikk langs en smal kjerrevei mellom to gule åkrer. Sensommeren hvilte tungt over markene. Kornet var skåret ned, og stubber sto igjen som tørre fingre i jorden. Solen var fortsatt varm, og i luften hang en svak duft av gjødsel blandet med markblomster. Dette var ekte bondeland, med støvete landeveier som slynget seg gjennom landskapet, langstrakte åkrer som bølget mot horisonten, og små stuer med torvtak som lå så spredt at stillheten fikk rom til å vokse.
---
Da familien hadde reist gjennom bygda året før, hadde de fått bli en stund mot at de underholdt på torget. Folk kalte dem tatere, noe som fikk henne til å skutte seg. Selv kalte de seg omreisende, mennesker på vei.
---
Han sto stille og lyttet. Hun visste at han sanset mer enn han så. Hodet var svakt vendt mot noe usynlig mellom trærne. Blikket hans hvilte et sted langt borte fra stien, og det minnet henne om en gammel slektning som hadde skapt frykt fordi han besatt mer magi enn de fleste, og fordi den ikke alltid var av det gode. Anne Maria trakk pusten og kjente angsten fare gjennom kroppen. Det var ikke første gang Lars hadde stått slik.
---
Nå stod hun der, tett inntil ham, så nær at hun kunne kjenne varmen fra kroppen hans, og lukten hans. En tung, levende duft av mann, blandet med et svakt drag av øl og høstluft, omfavnet henne. Knærne sviktet et øyeblikk, og hun var nesten glad for at han fremdeles holdt henne fast. En god uro spredte seg i kroppen. Dette var en farlig mann.
---
«Du kan ikke gjøre sånt, Lars. Det gjør bare vondt verre.»
«Men hun damen er slem mot deg. Og han mannen har tanker som vil skade oss.»
«Det kan du ikke vite,» sa hun forferdet. «Du kan vel ikke vite hva herr Morten tenker.»
«Jo, det kan jeg! Jeg vet hva alle tenker!»
Anne Maria ble stum. Ja, hun visste at han hadde tankegaven, men ikke at den allerede var så sterk. Hun følte både stolthet og frykt over det som nettopp hadde skjedd. Tankegaven var viktig, men måtte ikke misbrukes.
---
Hun lukket øynene og så venninnen for seg. Det hvite lyset hun pleide å kalle på når hun trengte hjelp viste seg for hennes indre blikk. Hun ba om at det skulle rettes mot Kristina. Hun forestilte seg det som en myk strøm, et stille slør som la seg over og inn i det vonde, og kjølte det ned. Sukket fra sengen var dypt og inderlig. Noe i kroppen hennes slapp taket. Anne Maria hørte hvordan pusten ble roligere. Hun sov.
Anne Maria reiste seg og la hendene litt utenfor Kristinas hode. De flyttet seg nesten av seg selv, som de alltid gjorde når hun lot andre krefter hjelpe til. Hun kjente varmen strømme ut av dem som en levende varme. Den kom ikke fra henne alene, det visste hun. Hendene hennes ble fylt av noe eldgammelt og mye større, noe som bare brukte henne som et redskap.
---
Plutselig hørte hun en svak rasling i gresset ved siden av seg, og en frisk, jordlig duft nådde nesen hennes. Hun åpnet øynene og så ned. Gresset rørte på seg uten at hun kunne se noe. Hun lukket øynene igjen og fokuserte på sitt indre blikk. Da så hun ham. Den lille skognissen sto der og mumlet beskyttende ord mot hytta. Selv om hun ikke forsto ordene, så hun hvordan de formet et usynlig nett.
---
Hun ble stående i døråpningen etter at kvinnen hadde gått. Kveldsluften var kjølig og luktet av våt skog. Mellom granene så hun de første stjernene tennes over tretoppene. Inne bak henne lo Ludvig av noe Lars gjorde, og den lille lyden minnet henne om det viktigste. Hun lukket døren forsiktig, la hånden et øyeblikk mot treverket og tenkte at livet hennes alltid kom til å ligge et sted mellom gave og fare, mellom det å kunne hjelpe og det å bli straffet for nettopp det.
---
De kom i skumringen med forsiktige skritt og blikk som stadig søkte over skulderen i frykt. Noen hadde skautet trukket langt ned i pannen, mens andre bar en kurv for å gi inntrykk av å være på et vanlig ærend. Enkelte banket knapt hørbart på døren som om de håpet at deres behov kunne bli møtt uten at noen fikk vite om besøket. Selv om ikke alle plager lot seg løse like lett, tok hun imot dem alle med den samme varmen og stillferdige omsorgen. Det gjorde inntrykk på dem. Selv om fysiske plager ikke alltid ble helt helbredet gikk de ofte derfra med et lettere blikk. Å bli sett, tatt på alvor og møtt med vennlighet var i seg selv en form for lindring.
---
Anne Maria sto i døråpningen med hånden mot dørkarmen, mens den kalde natteluften strøk henne over kinnet. Skogen lå svart og stille rundt lysningen, og et sted langt borte ropte en nattfugl. Hun visste hun hadde gjort en forskjell. Hver hjelp hun ga knyttet henne sterkere til bygda, både på godt og vondt. Hun var ikke lenger bare en fremmed. Hun var en som kunne lindre, men også vekke frykt. Og akkurat i det skillet lå skjebnen hennes.
---
Hun tok ham på fanget og pekte mot månen. Han var varm og lett, og hun kjente den lille kroppen hans lene seg inn mot henne.
«La oss lukke øynene og kjenne den gode energien.»
Hun sa det langsomt og mildt, og snakket både til ham og seg selv. Hånden hennes hvilte over brystet hans et øyeblikk, som for å lede lyset helt inn i hjertet hans.
---
Anne Maria holdt seg så rolig hun kunne og lot lensmannen lede henne inn. Han slengte henne ned på en stol og leste anklagen høyt. Ord som "hekseri", "forræderi mot bygdefolket" og "upassende omgang" falt som steiner i rommet. Tunge ord ment å knekke et menneske før noen dom var avsagt. Hun stirret ned i gulvet for ikke å røpe det som raste inne i henne.
---
Hun satte seg sakte ned og lot hendene falle tungt i fanget. De nakne fingrene skalv. Hun hadde holdt seg oppe i rettssalen med rolig stemme og fast blikk. Da hun var alene igjen kom trettheten og frykten over henne som en bølge. Tankene raste. Barna, Hans, Kristina, Egil. Hva om dette dro ut? Hva om rettssaken ble satt opp raskt? Hva om den aldri ble satt opp fordi de allerede hadde bestemt seg?
Hun lukket øynene og prøvde å hente styrke fra det hun visste. Urter, kvinnene før henne i slekten, bestemors stemme, Laurits' varme nærvær. Alt hun hadde lært om å holde seg samlet når verden truet med å rive henne i stykker.
«Dette er ikke slutten,» hvisket hun til seg selv, først uten å tro helt på det, så igjen, litt fastere. «Dette er ikke slutten.»
Da hun åpnet øynene igjen var cellen fortsatt mørk og trang. Den lille stripen av lys høyt oppe ved vinduet virket allerede svakere. Kvelden senket seg over bygda, og hun visste at guttene måtte legge seg uten henne denne kvelden også.