Caranottas Fabler Bok II
Her er noen utdrag fra Caranottas Fabler Bok II:
Utdrag 1
I tiår etter tiår hadde fienden strukket fingrene sine stadig dypere inn i Caranottas hjerte som en vag hvisking i tankens ytterkant eller som et mørke i øyekroken man ikke la merke til. De fleste valgte å vende blikket bort. Det var langt mer behagelig å ikke vite enn å stille spørsmål ved hva som kunne slå rot i mørket.
Utdrag 2
Så kom dagen da en gruppe dverger steg inn i Seernes landsby for å søke veiledning fra Visdommens Bok, og noe hendte som aldri tidligere hadde hendt. Boken svarte ikke.
Seerne var vant til å se sidene fylles av glødende ord og krystallklare visjoner. Fortid og fremtid hadde alltid åpenbart seg for dem som spurte med oppriktige hjerter. Men denne gangen forble sidene urørte som om selve spørsmålet hadde blitt forkastet.
Uten den minste forvarsel skjøt en blendende lysstråle ut av Boken og traff den spørrende dvergen i pannen. Et brennende symbol etset seg inn i huden hans. Et hjerte formet av levende ild. Fra det øyeblikket ble merket en slags dom. Det avslørte sjeler som bar selv det minste korn av mørke inne i seg.
Utdrag 3
Lama tok henne med ut i skogen. De søkte steder der stillheten ble dypere, der mose duftet i luften og lydene fra landsbyen forsvant. På lysninger eller under eldgamle trær lot Vatea følelsene stige opp. Noen ganger gråt hun til kroppen verket. Andre ganger satt de bare sammen i taushet til pusten ble rolig. Hun merket, på en stille måte, at hun også hjalp Lama. Kanskje var det sorgens underlige natur. Den knuste hjerter, men den bandt dem også sammen.
Utdrag 4
Vatea syntes det var vanskelig å sove den natten. Seremonien beveget seg fortsatt inni henne som en levende strøm. Hun lå under Lamas flettede tak, og måneskinnet sildret gjennom greinene, men det var ikke taket hun så. Det var minner. Sonukos øyne brant i tankene. Øyeblikket da han hadde vekket gaven hennes, glødet fortsatt i brystet som en varme hun ennå ikke forsto. Hun hadde aldri betraktet seg selv som noe ekstraordinært. Hun hadde vært datteren som hjalp, som lyttet, som lærte, men ikke den som skinte. Likevel hadde Sonuko sett noe i henne. Tanken fylte henne med både håp og frykt, som en forseglet hemmelighet som ventet på å åpnes.
Utdrag 5
I samme øyeblikk tanken tok form forskjøv veggen seg. Først var det bare en bølge av skygger, så ble linjene tydeligere og tydeligere. En trapp vokste frem, trinn for trinn, skåret direkte ut av hennes egen fantasi. Hun stirret i vantro og undring, redd for at den kunne forsvinne. Hun klatret så fort hun kunne til toppen og snudde seg for å se tilbake. Trappen var borte. Veggen sto igjen glatt og ubrutt.
Det hun forestilte seg ble til form rundt henne, tankene hennes ble substans. Det virket som om virkeligheten bøyde seg etter viljen hennes. Det var forbløffende. Det var skremmende. Og det var fullt av muligheter
