Caranottas Fabler Bok I

Caranottas Fabler kommer endelig på norsk!

Dette er en fantasyserie på norsk av en norsk forfatter og for voksne.

Serien er garantert uten drager, men som full av monstre. Du finner heller ingen snusk i historiene, men magi, spenning, intimitet og kjærlighet.

Caranottas Fabler Bok I er en med mange historier som veves inn i en, samtidig som den legger grunnlaget for resten av bøkene i serien.

Bok I starter på denne måten:
Deres liv var for lengst redusert til støvete eventyr om en annen verden. De som ble hvisket over leirbål av de få som fortsatt våget å huske. Men arven deres sov ikke. Den drømte. Den var fanget i en verden som ikke var hans, men som hadde vært det en gang. Han måtte tilbake og han måtte finne henne. Hun som var den eneste som fortsatt bar det gamle blodet i årene.

Utdrag 2:
Talia lå som en stein støpt inn i fjellet. Tiden beveget seg ikke. Hun åpnet øynene. Det var stille nå, men stillheten føltes ikke trygg. Skulle hun krype ut? Hva om Rotta fanget lukten hennes?
'Snart.' Sa Stemmen.
Hjertet hennes slo fortsatt, men svakt som et ekko dypt inne i brystet. Hun forsøkte å gripe etter forsynet sitt for å se fremover med sitt indre øye.

Utdrag 3:
Kanskje jeg kan bli ett med mørket? Hun beveget seg lydløst ut av lyset og inn mot veggen, og lot seg gli ned på det fuktige steingulvet og inn i fosterstilling. Noen ganger var det nyttig og være liten.
Hun stengte alt ute, roet pusten til den nesten ikke beveget seg, og lot mørket omfavne henne. Tankene stilnet, og hun falt ned i transen. Grimene kunne lukte liv, de kunne kjenne varmen, frykten og hjerteslagene, men nå var hun som omgivelsene. Fakkellyset kom nærmere og kastet skjelvende flammer på de fuktige veggene. Seilos.

Utdrag 4:
Jeg snudde meg mot passasjen til Tiriams drømmeverden. Den sto åpen foran meg, pulserende og urolig. Jeg tok steget inn. Tunnelen var levende. Den pustet og vred seg, opp og ned, sidelengs og tilbake. Varmen var klam og sur, og gulvet vred seg under føttene som en syk tunge. Jeg falt flere ganger og måtte klamre meg fast med neglene i det pulserende gulvet så jeg ikke skulle skli tilbake. Etter lang tid så jeg et lys der fremme, og med ett ble jeg kastet ut, eller spyttet ut, og rullet nedover en bakke.

Utdrag 5:
Lyden var håpets stoff. Og håpet ble et våpen. Lyset i hendene hennes vandret, danset, svevde over Kommandantens kropp. Og hun så ham nå slik han egentlig var. Ikke som Grime. Skjellene krøp frem fra huden hans, glinsende og ekle, og blikket var ikke lenger av jern, men som grumsete, blindt hav. Han pustet ut flammer. En bølge av dødelig ild. Hun kastet seg til siden. Hjertet galopperte. Hun ba lydløst. Fjellgudinne, hjelp meg nå. Ordene gjentok seg i tankene mens kroppen sang Fecetoenes sang og hendene fortsatte å kaste lys mot mørket. Det var som å drukne mens man flyr. Alt på én gang. For mye. For sterkt.

Du kan bestille ditt eksemplar her: